Utformingen av antireflekterende filmer er basert på optiske prinsipper, spesielt tynnfilminterferenseffekten. Ved å belegge ett eller flere lag av tynnfilmmaterialer med spesifikk brytningsindeks og tykkelse på overflaten av Fotovoltaisk moduldekselglass , kan refleksjons- og overføringsoppførselen til lys ved film-luft- og film-glass-grensesnittene justeres. Disse filmene kan forårsake destruktiv interferens mellom reflektert lys og transmittert lys, og derved redusere intensiteten av reflektert lys innenfor et spesifikt bølgelengdeområde og øke andelen transmittert lys.
Moderne antirefleksfilmer bruker vanligvis en flerlagsdesign, og brytningsindeksen og tykkelsen på hvert lag med film beregnes nøyaktig for å oppnå den beste antireflekseffekten. Flerlagsstrukturen kan optimaliseres for flere bølgelengdeområder samtidig for å forbedre den totale transmittansen. Utmerkede anti-reflekterende filmer kan opprettholde høy transmittans i et bredt bølgelengdeområde (som 380~1100nm), som dekker det meste av solspekteret fra ultrafiolett til nær infrarødt, og sikrer at så mange fotoner som mulig absorberes av solceller. Antirefleksfilmer må også ha god miljøtilpasningsevne, kunne tåle påvirkning av tøffe forhold som høy temperatur, høy luftfuktighet og ultrafiolette stråler, og opprettholde langtidsstabil antirefleksjonsytelse.
Siden antirefleksjonsfilmen forbedrer lystransmittansen til dekkglasset til solcellemodulen betydelig, kan mer sollys trenge inn i dekkglasset og skinne på solcellepanelet. Solceller konverterer fotoner til elektroner gjennom den fotoelektriske effekten, og genererer dermed elektrisk energi. Derfor fører økningen i lystransmittans direkte til en økning i antall fotoner mottatt av den fotovoltaiske modulen, og forbedrer derved den fotoelektriske konverteringseffektiviteten og til slutt forbedrer kraftgenereringseffektiviteten. Det er anslått at under ideelle forhold kan antirefleksjonsfilmen øke kraftgenereringseffektiviteten til fotovoltaiske moduler med omtrent 10 % eller mer.
Som det andre laget av beskyttende barriere for dekkglasset, er hovedfunksjonen til den værbestandige filmen å motstå erosjon av dekkglasset av eksterne miljøfaktorer. Disse miljøfaktorene inkluderer ultrafiolett stråling, regnerosjon, vind- og sanderosjon og ekstreme temperaturendringer. Ultrafiolett stråling er en av hovedfaktorene som forårsaker aldring av dekkglasset. Det vil forårsake mikrosprekker på glassoverflaten og redusere lystransmittansen; mens regn, vind og sand kan bære forurensninger festet til glassoverflaten og påvirke lysoverføringsytelsen.
Værbestandig film kan effektivt isolere skaden av skadelige stråler som ultrafiolette stråler på dekkglasset, redusere aldringsprosessen og dermed forlenge levetiden til solcellemoduler. Noen high-end værbestandige filmer har også en selvrensende funksjon, som automatisk kan fjerne støv og smuss festet til glassoverflaten ved regn- eller solvarmeeffekt, og opprettholde renheten og lysoverføringsytelsen. Værbestandige filmer kan også motstå påvirkningen av termisk stress forårsaket av temperaturendringer på dekkglasset til en viss grad, og opprettholder dets mekaniske styrke og flathet.
Bruken av værbestandige filmer forbedrer ikke bare holdbarheten og stabiliteten til kraftproduksjonseffektiviteten til fotovoltaiske moduler, men reduserer også vedlikeholdskostnadene og utskiftningsfrekvensen forårsaket av miljøfaktorer. Dette er av stor betydning for langsiktig drift og økonomiske fordeler ved solcellekraftverk. Samtidig er det også i tråd med begrepet bærekraftig utvikling og bidrar til å redusere ressurssløsing og miljøforurensning.
